KSS anmelder “For fulle seil”

Anmeldelse: Den norske studentersangforenings nye album “for fulle seil”

Den norske Studentersangforening (DnS) har passert 175 år som aktivt kor. Jubileumsfeiringer har ikke tatt helt av i 2020, og én måte å få markert det er denne utgivelsen: Tolv av korets største favoritter i de fem årene Marit Tøndel Bodsberg Weyde har vært dirigent.

Vi i søsterkoret, Kvindelige Studenters Sangforening, gratulerer med jubileet, hever våre virtuelle glass og drister oss til noen betraktninger om «For fulle seil».

Albumets tittel plasserer ved første øyekast denne platen i det tradisjonelle mannskorrepertoaret, med alle de tilknytningene det historisk sett har hatt til det maritime. Tankene går også til korets stiftelse som skjedde til sjøs, ved Færder fyr. Med det peker albumtittelen bakover og varsler tradisjonell mannskormusikk, men det er ikke det vi får.

For denne platen tar oss med på en musikalsk reise på de syv verdenshav. «For fulle seil» er en praktdemonstrasjon av mannskoret som instrument. De to første sporene er både virtuose og humoristiske, og særlig Torbjørn Dyruds tonesettelse av Ernst Jandls Jan Erik Vold-aktige dikt «Ottos mops» er et av platens høydepunkt.

En flott kontrast er estiske Cyrillus Kreeks Davidssalme, der mannskorklangen virkelig får bre om seg og skinne. Det kan meldes om at spesielt tenorene i denne sangen fremkaller flere mo knær i våre rekker. På islandske «Heyr, himna smidur» er det bare å la seg pakke inn i et teppe av deilig, homogen korklang. Når vi seiler videre innom den nesten i overkant velbrukte «Shenandoah», kunne man kanskje frykte at klisjeene kunne forårsake musikalsk kullseiling. Men dette er mannskor på sitt beste, og det funker som bare det. Vi lar oss både røre og sjarmere, noe annet er umulig!

Frank Havrøys «Bysjan, bysjan lite bån» klinger glimrende for herrestemmer. Og når Henrik Ødegaard tar tak i «Mannen og kråka» er det mer nærliggende å beskrive det som en komposisjon enn et arrangement. Flott skrevet, og igjen hører vi den presisjonen og samstemtheten som gjør at både DnS og Marit høster priser.

Med «Friseglarens sång» kommer vi til det stykket som ligger nærmest den gode, gamle mannskortradisjonen. Denne korsangeren liker å kalle det «nasjonalromantisk forte», den klangen som man ofte hører av DnS på for eksempel 17. mai-konsertene. Og det er deilig å få litt av dette også. For hva er mannskor uten litt maritim trøkk og kraft? Men det er også dynamisk nyansert, homogent og presist. Det er flott å høre.

Seilasen rundes av der vi begynte, med musikk som både er krevende og synge og som har glimt i øyet. Shantyen «What shall we do with the drunken sailor» hører definitivt hjemme på plata, og vi avslutter i Japan, der koret var på turné i 2015. Men her hadde det ikke gjort noe med et teksthefte i følge med albumet, faktisk. For den som ikke er skolert i japansk kan det låte som om vi også tekstlig nesten er tilbake til start med Enya, Otto og deres (japanske) mops. Vi skulle gjerne likt å vite mer om innholdet og bakgrunnen for musikken. Skjønt, våre hjerter smelter endog.

Reisen har tatt oss innom nesten alle verdensdeler, og vi kommer i havn uten å måtte i karantene! Hvis du er én av dem som for øyeblikket har mer tid til overs, anbefaler vi å sette deg ned, trekke pusten og lytte gjennom hele denne opplevelsen av et album. Det viser til fulle spennvidden i mannskorinstrumentet, og vi vil varmt anbefale «For fulle seil» som en fullverdig erstatning (og vel så det) for vinterens avlyste cruise i Karibien.

Men er det så noe vi savner? Hadde vi ingenting å utsette på det vi har hørt? Vi kan jo ikke bare være så innmari positive?

Jo, det er noe vi savner. Å høre dette på konsert. Også nachspielet etter konserten. Det savner vi. Litt sånn trangt og klamt i PD8 med mannskorklang rungende i øra. Det gleder vi oss til.

For KSS: Viktoria Dyrlie Løhre og Sara Aimée Smiseth